Utvisning og sharialovene

Leder

«Min framtid er en grav i Iran,» uttalte den kristne iraneren Hamed til Dagen (8/3) etter at han har fått avslag på sin søknad om asyl i Norge. «Bak trygge skrivebord i Norge er vedtak fattet som ikke tar sharialovene på alvor, og som vil føre meg rett i fengsel, tortur og død i Iran,» sier en redd og fortvilt mann. Det er vanskelig å vite om han har rett i det, men faren er stor for det. Selv om det ikke kan bevises at Hameds framtid i Iran er som han frykter, er det uforsvarlig av norske myndigheter å ta sjansen på at han tar feil. Den ulike forståelsen av situasjonen ligger i ulike oppfatninger av sharialovene og av religionsfriheten. Norske myndigheter har en for snever oppfatning.

Norske myndigheter orienterer seg i for stor grad ut fra hva som skjer av kristendomsforfølgelse ut fra når myndighetene selv bruker religiøse argumenter som begrunnelse for å fengsle eller på annen måte angripe kristne. Ofte finner myndighetene vikarierende grunner eller provoserer fram situasjoner som gjør at de kan anholde kristne.

Det kan være å gjøre dem kriminelle ved å plante narkotika på dem, anklage dem for en sikkerhetsrisiko for landet ved kontakten de har med utlendinger, anklage dem for oppvigleri fordi de samler store folkegrupper til møte eller de bruker andre ulovlige forhold som skalkeskjul for brudd på religionsfriheten.

Norske myndigheter overser også i stor grad at forfølgelsen av konverterte muslimer ikke skjer direkte fra offentlig myndighet, men fra familien eller naboskapet. Folk tar loven i egen hånd, og håndhever sharialovenes dødsstraff – eller sterk trakassering og undertrykkelse – for dem som har sviktet Allah ved konvertering. Politiet griper ikke inn mot slikt.

Dette kjenner kristne organisasjoner som arbeid for forfulgte kristne og for religionsfrihet godt til, men det synes ikke som at utlendingsmyndighetene hører nevneverdig på dem. Derimot synes myndighetene å lytte til Amnesty International, som ofte gjør en god jobb, men som med tanke på kristendomsforfølgelse ikke er godt nok orientert og tenker for snevert.

Vi har tidligere vist til den viktige interpellasjonen Jon Lilletun reiste i stortinget om trosfrihet. Dessverre vek utenriksminister Jonas Gahr Støre unna Lilletuns poeng om at norske utlendingsmyndigheter hadde en for snever definisjon når det gjaldt å leve ut kristentroen. Det samme gjelder Amnesty. Man tenker seg at kristne i muslimske land, som for eksempel Iran, kan leve nesten anonymt med sin kristentro. Når de det gjør, er faren for forfølgelse liten. Er de aktive og profilerte kristne, må de regne med forfølgelse.

Det er en feil forståelse av kristentroen, noe stortingsrepresentant Bjørg Tørresdal (KrF) tok opp i Dagen i går. Kristelig Folkeparti kan ikke gi seg før norske myndigheter har innsett dette. Det er fundamentalt i religionsfriheten, og det er avgjørende for å unngå kristendomsforfølgelse og for å ta asylsøkere på alvor. Sharia er en grusom lovgivning på mange områder, særlig når det gjelder religionsfriheten.