Et begrep - et ord - kan brukes til å skjule det som er riktig, sannheten. Det gjelder i privatlivet, og ikke minst i offentlig sammenheng. Ordet fanger, som bordet fanger. Ordene våre kan desinformere, eller oppklare. Disse ordene gjør meg bekymret: Skyldig - ikke skyldig. Død - liv. Ord kan brukes som «farlige» våpen. Med ord sender vi et mennesket til galgen - skyldig. Med ord skaper vi krig - eller fred.
Derfor blir jeg usikker når Fatah setter seg ved fredsbordet. Fatah ble stiftet i 1959, med èn eneste hensikt: å «frigjøre det palestinske hjemland» gjennom å utslette staten Israel. Fatah er et arabisk ord som kan bety «erobring», men som får sin mer potente mening når det leses bakfra - som Hatef. Da betyr det brå eller voldsom død og er akronym for Harakat al-Tahrir al-Watani al-Filastini - bevegelsen for frigjøring av det palestinske hjemland.
«Flyktning» er et annet vanskelig ord som Utlendingsnemnda må hanskes med når den forvalter spørsmål om menneskers liv og død. Hvem er flyktning? I mitt ordforråd har flyktning alltid betydd en som er på rømmen. Flyktningen er i livsfare. Ikke det at han har en torpedo etter seg, - det er som regel hans hjemlands myndigheter vedkommende flykter fra.
Aviser og andre medier beretter daglig om flyktninger som er redd for å bli drept hvis de reiser for eksempel på ferie til hjemlandet. Senest i år ble en iraner fra Oslo myrdet da han returnerte til Iran. Der satt representanter fra myndighetene og ventet på ham - med et foto av dåpshandlingen i en Oslo-kirke. Et fellestrekk for mange flyktninger er at de er på flukt for sin overbevisnings eller sin tros skyld. Det ser ikke ut til at norske embetsmenn, byråkrater og saksbehandlere har inngående kunnskap om dette.
Nemndleder Kirsti Østvold uttalte etter at hun i Utlendingsnemnda 25. januar i år avslo å gi iraneren Hamed opphold at «det finnes mange konvertitter i Iran som er medlemmer i aktive kirkesamfunn uten at dette medfører problemer med myndighetene». Hun vet tilsynelatende ikke at Hamed har meget få sjanser for å komme fra det med livet. Hun kan antakelig ikke kjenne til at det er dødsstraff i flere muslimske land for å konvertere til en hvilken som helst annen religion, og at Iran er et av de strengeste landene. Islamsk dødsdom (som utstedes gjennom en fatwah) respekterer ingen landegrenser og kan utføres av enhver muslim.
Uttalelsen fra nemndleder Kirsti Østvold bør få konsekvenser for henne. Hun mangler dekning for hva som normalt legges i uttrykk som «mange», «aktive kirkesamfunn» og «uten problemer med myndighetene». Det er kort og godt uriktig og usant det hun bygger avslaget på.
Velger man å tro på Østvolds ord, må man samtidig nekte å tro at det jeg skriver er sant om skjebnen til dem som forlater islam. Men jeg kan gjennom tragiske eksempler bevise at det jeg sier er riktig. Spørsmålet som gjenstår er om Østvold og Utlendingsnemnda er rede til å ta på seg ansvaret når det neste menneskelivet går tapt som følge av deres kunnskapsmangel og dårlige forvaltningspraksis.
Olav Andreas Dovland,tidl.
sogneprest i Dnk
(15.02.2007 kl. 05:00)
